Under den store nordiske krig var det ikke bare svenske som invaderte Norge. I 1719 ledet generalmajor Budde et norsk felttog inn i Sverige og beleiret Eda skanse.

Av. Oskar Aanmoen, forfatter og mastergradsstudent i historie ved Universitetet i Oslo

Foruten noe få sporadiske plyndringer, var det særdeles få trefninger mellom norske og svenske styrker langs den svensk-Hedmarkske grensen. Årsaken til dette var at det som regel var utstasjonert store styrker her, tilknyttet Kongsvinger festning. Dette var en av hovedfaktorene til at Karl XII ikke angrep festningen, men innledet sitt felttog i 1718 over Akershus og Østfold.

Opptakten til felttoget

Det norske felttoget mot Eda skanse i 1719 er ikke så kjent som de svenske felttogene. Mye grunnet at det verken var langvarig eller blodig. Felttoget var nesten utelukkende av politisk art. Årsaken til at kong Fredrik beordret angrepet på Eda var at han ønsket bedre egne vilkår under fredsforhandlingene som hadde begynt etter Karl XII sin død året før.

Felttogets leder, generalmajor Vincents Budde hadde lang erfaring i det norske forsvaret. Han deltok i det andre slaget om Moss 1716  og kampene tilknyttet beleiringen av Oslo. Budde hadde den øverste kommandoen i Trondheim da svenskene innledet sitt felttog mot Trøndelag i 1718 før han endte opp som leder av invasjonen av Sverige året etter.

Felttoget

Generalmajor Budde rykket over grensen ved Magnor med om lag 4000 mann som utgjorde seks infanteribataljoner og et regiment med dragoner, i tillegg til seks kanoner og 10 håndmortere. De satte retningen mot Eda skanse enten 3. eller 4. august 1719. Den opprinnelige ordren var å erobre Eda skanse for så å fortsette og besette Karlstad. Om man møtte på større svenske styrker enn antatt skulle Budde forskanse seg ved Vinger skanse.

Felttoget møtte ingen motstand før det ankom Eda skanse, da ble nordmannen beskutt av noen få svenske bønder, men ingen ble skadet. Budde anla den norske feltleiren nord for skansen og begynte sin planlegging av hvordan han skulle erobre skansen. Skansen var tynt bemannet, men hadde mange flere og kraftigere kanoner enn Budde sitt felttog.

Kamp med speidere

Budde sine styrker kom i kamp med svenske speidere og streifegrupper to ganger under beleiringen av skansen. Dette skjedde 5. og 11. august. Matsituasjonen var svært dårlig. Svenske bønder hadde flyktet fra området og tatt med seg alt av dyr og mat, noe som gjorde proviantforsyningene fra Kongsvinger utsatt. Inntil 500 mann av styrkene til Budde ble derfor avhengig av å ledsage forsyningene fram og tilbake til Kongsvinger festning.

Den dansk-norske kongen oppga raskt sin invasjon av Sverige og 8. august fikk Budde beskjed om at hvis det ikke var store muligheter for å ta skansen uten store kamper skulle beleiringen opphøre. Budde beleiret likevel skansen frem til 12. august 1719, da oppga han beleiringen og beordret alle styrker til å trekke seg tilbake til Kongsvinger. Under retretten ble nordmennene beskutt av skansens kraftige kanoner og Budde anslo 23 eller 24 nordmenn som døde eller sårede under beleiringen. Et uvisst antall nordmenn ble tatt til fange.

Etter felttoget

Etter Buddes ankomst til Kongsvinger ble deler av styrkene sendt til andre deler av Hedmark og Akershus for å gjøre det lettere å skaffe provianter til alle styrkene. Budde selv forble en kort tid øverstkommanderende for styrkene og Kongsvinger festning, men ble avløst av Brockenhuus i november 1719. Skansen ved Eda ble ødelagt av svensken etter freden kom i 1720.